Anker refererer generelt til skipanker, som er hoveddelen av fortøyningsutstyr. En jernkledd måte å stoppe et skip på, som skal festes til skipet med kjeder, og ankeret kastet til bunnen, slik at skipet kan bli tatt i ro .
Et gammelt anker var en stor stein, eller en kurv full av steiner, kalt en forankring. Forankringsstenen er bundet opp til det sunkne vannet og forankret av sin vekt. Senere var det klostanker som var festet til sidene av steinene forankret skipet etter vekt og styrke. Det var opptegnelser om metallankre i det kinesiske sørlige dynastiet. De gamle kinesiske seilskipene brukte et fyrbent jernanker, som fremdeles brukes i sampans og småbåter.
Det finnes mange typer ankre, og boreplattformen bruker ofte store gripeankre, som vist i figur 1. Hovedkarakteristikken for dette ankeret er at holdkraften kun kan garanteres når spenningen er horisontal. Eksperimentene viser at ankerakselen sving opp 6 ° holdkraft begynte å falle, ankeret på håndtaket for å slå 12 ° holdkraft kraftet betydelig. Derfor, når forankring, den nedre delen av kjeden skal være tangent til havbunnen, ellers er det risiko for anker . For å dra nytte av denne funksjonen, blir ankeret trukket oppover for å løfte ankerhåndtaket. Ankeret mister grep og til slutt bryter gjennom jorda.
Valget av anker bør vurderes enkel drift, praktisk lagring og økonomisk anvendelse, men det viktigste er ankerets grep. Holdkraften til et anker er på den ene side ukjent på grunn av type anker og på den annen side , relatert til undersjøisk jord.
Med fremdriften av havutvikling til dypt vann, er det lagt fram nye krav til forankring. I dypt vann er det nødvendig med en lang kjede dersom nedre enden av kjeden fortsatt er nødvendig for å være tangent til havbunnen for å sikre ankerets grep. Derfor , bør et anker som er i stand til å bære vertikal kraft, som en sementblokk eller ankerbunke, undersøkes. Når bunken ikke kan kjøres på bergbunnen, kan ankerbunken bores inn. Noen ankre er utformet i henhold til spesifikk havbunn, og De har dårlig arbeidsevne når de brukes i tilfelle at de ikke oppfyller designkravene. Selv om det finnes en formel for å beregne gripekraften til forskjellige ankre under forskjellige havbunnsforhold i fig. 1, skal den faktiske gripekraften av ankre bestemmes av feltprøver.
Det er hovedsakelig fire typer støpt eller smidd stål for moderne anker.
Kattanker: Fluke og stamme er vanligvis integrert og har en stang vinkelrett på flukeplanet. Et stanganker er vanligvis en dobbeltklo, men en enkelt klo. Når den brukes, er en klo dyp i jorda og har god grep. Hovedtypene av anker er marine anker, single-klo anker foshan anker, japansk anker og så videre.
I stedet for stanganker: Ankerklo og anker kan rotere ved en viss vinkel. Når det brukes, brukes begge ankerklør i jorden samtidig. Anker og dens modifiserte type schbeckanker er den mest representative for det anslagsfrie ankeret .
Fullankeranker: Ankerklørene er brede og kan roteres i en viss vinkel. Den er egnet for sand eller myk vannbunn på grunn av sitt store område og sterk holdkraft. Hovedtyper av store ankeranker er danforthanker, Mars-kloanker og fartøybåtanker.
Spesielt anker: Det er forskjellig fra andre ankre i form, for eksempel soppanker, hvis hode er som sopp eller paraply, dypt i jorden, sterk grep og vanskelig å bevege seg.
